Barokken var en reaksjon på renessansens fornuft, klarhet og balanse. Den oppstod i Italia, og kan føres tilbake til slutten av 1500-tallet. Barokken begynte som en stil i malerkunst, skulptur og arkitektur, men spredte seg raskt nordover og ble den dominerende stilen også i litteratur og musikk. En frodig, dramatisk og overlesset stil overtok etter det enkle og fornuftige. Nå skulle alle grenser sprenges, og byggestilen ble overdådig og pompøs. For eksempel Ludvig 14.s slott i Versailles utenfor Paris. I barokken finner vi den samme interessen for de klassiske formene som i renessansen. Men barokken bryter opp formene, forvrir dem og dekorerer dem med ulike detaljer og ornamenter, slik at inntrykket blir storslått, overdådig og mangfoldig. Det var nå adelen og overklassen virkelig kunne utfolde seg; parykker og stoffrike kjoler var barokkens mote (noe vi kan se i den kommende filmen om franske Marie Antonette av Sofia Cappola). Ved å leve slik skulle deres undergang være nær. Nød, sult og krig hersket i samfunnet.
Man er ikke helt sikker på hvor ordet barokk stammer fra. Noen mener at det kommer fra det portugisiske ordet barocca, som betyr en uregelmessig perle. Andre mener at det har opphav i en snirklete form for argumentasjon som er sann og falsk på en gang, baroco. Den tredje teorien er at det kommer fra det italienske ordet barocco, som betyr merkelig eller rar. På en måte passer alle teoriene godt på det vi vanligvis forbinder med barokken.
Litteraturen i barokken tok raskt opp nye ideer, og i Danmark-Norge fikk de nye strømningene konsekvenser.
Mange søkte trøst i religionen som ble et viktig innslag i barokklitteraturen.
Salmene var viktigst i den lærde litteraturen. Det hang sammen med at kirken utviklet et strengere syn på troen; det var ikke nok å tro - en måtte ha den rette tro. Dermed ble forkynnelsen enda viktigere enn før, og vi fikk en egen preken- og oppbyggelseslitteratur. Barokken var eneveldets stilart. For barokkens mennesker var samfunnet stabilt, alle hadde sin plass i et fast system der Gud stod på toppen og hadde overblikk over det hele. Autoritetene var absolutte. Kristendommen gjennomsyret alt og påvirket alle sider ved tilværelsen. Det fantes ikke religiøse og verdslige områder, alt var omfattet av Gud.
Et vanlig motiv i barokk diktning er døden eller forfengeligheten. Dikterne satte gjerne det forfengelige livet opp mot den ugjenkallelige døden; det flyktige øyeblikket opp mot det sirlige og reine og så videre. Voldsomme kontraster var helt grunnleggende for barokken. En humoristisk beskrivelse av barokk-kunsten, er at det klinger som når en nattergal og ei kråke synger samtidig. Likevel skulle diktverkene gi et ordnet inntrykk, og motsetningene skulle klinge vel sammen.
Det ble laget dikt i forbindelse med fødsel, giftemål, fødselsdager og ulykker - ja, ved alle ekstraordinære hendelser og i seremonielle sammenhenger.Det finnes eksempler på dikt som beskriver geografiske steder, såkalte topografiske dikt. Ikke alle disse tekstene er religiøse. I verdslig barokkdiktning kjenner vi til ganske dristige og spottende dikt. Slike tekster har nok vært ganske utbredt, men på grunn av sensuren ble de diktet i skjul, og få av dem er bevart.
Noen av de typiske virkemidlene i barokkdikningen er:
- sterke bilder, gjerne bygd opp på kontraster
- tallrike adjektiver, gjerne sammensatte
- konkret og abstrakt er gjerne stilt sammen
- direkte henvendelser til leseren
- diktene begynner ofte med et utrop.
Dikterne var ikke tenkere, men kunstnere som pakket enkle budskap inn i en komplisert form. Derfor hadde de et lekende, fantasifullt forhold til språket, og gjentakelser, oppramsinger, motsetninger, overdrivelser, paradokser og omskrivninger som metaforer og allegorier var mye brukte virkemidler. Det en barokkdikter kunne si med ti ord, sa han ikke med ett. Det ble heller laget ordlabyrinter som viste fram dikteren som en dyktig håndverker.
Den norske barokkdiktningen var i all hovedsak religiøse dikt, for det meste salmer. Felles for tekstene var at de skulle ha en oppbyggende funksjon, og at de ble til etter ønske fra kirken, som ville ha sangbare, kristne tekster som både kunne gi en god lutheransk oppdragelse og demme opp for de usedlige "bolevisene", som var blitt populære.
Dorothe Engelbretsdotter (1634-1716), Norges første kvinnelige forfatter bodde i Bergen. Hun var datter av en prest, og ble selv prestefrue. Hun var et betydningsfullt og fargerikt menneske og ble svært populær i sin samtid, men møtte motstand fra kirkelig hold. Likevel fikk diktene hennes betydning for mange. Dorothe var opptatt av hverdagsliglige emner, om hjemmet og om ulykker som kunne ramme menneskene. Hennes liv var preget av mye sorg. Hun fikk ni barn, men syv av dem døde og to forsvant. Det kommer frem i f.eks. diktet Afften Psalme. Samtidig var hun sterkt knyttet til det religiøse livet hun var en del av. Hun brukte kjente melodier til tekstene sine, og ble så populær at hun ble det første som fikk dikterlønn her i landet av kongen.
Hun var av de få kvinner som skrev på denne tida. Ute i Europa fantes kvinnelige forfattere knyttet til overklassen og til lærde miljøer i nonneklostre, men i Norden var Dorthe ganske unik. At hun var kvinne hindret henne likevel ikke i å bli anerkjent som en stor dikter, og hun var svært beundret i samtida.
Selv om diktere som Petter Dass roste henne, var det mange som tvilte på om det faktisk var henne selv som hadde skrevet salmene. Et av "argumentene" som ble brukt, var at hun var kvinne. Dette brydde hun seg ikke om, blant annet var hun flink til å stå på kravene sine. Hun lå lenge i strid med sin danske forlegger som hadde sensurert og pyntet på diktene hennes, uten hennes samtykke. Hun raste mot dette, og i dag vet jo vi at det var hun som hadde rett, og forleggeren som opptrådte ulovlig.
Som dikter sto hun i barokken med svulstige, følelsesladde dikt. Dorothe ville med diktene sine hedre Gud og omvende, trøste, glede og belære folket. Hun ble en pioner for god diktning og bruk av morsmålet.
Typisk for Dorthes diktning er den personlige tonen. Hun henvender seg til Gud som et jeg, og uttrykker følelser som sorg og lengsel i et bilderikt språk. Det var hennes kristne tro som ga henne grunnlaget hun trengte for å skrive. Gjennom troen fikk hun også mot og selvtillit. Hun mente at Gud hadde gitt henne den gaven det er å kunne dikte, og at det var en plikt å bruke de nådegavene en hadde fått. Mest populær ble hennes salme- og bønnesamling, Siælens Sang-Offer (1678). Den kom i sju opplag mens hun levde, og ytterlige 17 opplag etter hennes død. Taare-Offer var det andre store verket hennes, og ble trykket for første gang i 1685. Hun tjente så godt at hun kunne leve av sin diktning, noe som kom godt med da hun tidlig ble enke. Først ble alle hennes inntekter tatt av han som trykket tekstene hennes, men dette gjorde henne så rasende at hun skrev til kongen og fikk enerett til tekstene sine i 10 år. Dermed kan hun med rette kalles Norges første kvinnelige forfatter. Trolig hadde kvinner før henne diktet, men hun var det første til å få diktene sine trykket, som hun både hadde rettighetene til og fikk store inntekter av.
Petter Dass (1647-1707), var en norsk teolog og dikter.
Petter Dass var sønn av Peiter Dundas og fogde-datteren Maren Falch. Han ble født på Herøy i Nordland. Faren døde da Petter var 6 år gammel, og gutten vokste opp hos sin onkel, som var prest i Nærøy i Nord-Trøndelag. Han flyttet til Bergen i 1660 for å studere i 5 år, for så å studere 3 år i København, før han skulle returnere tilbake til Helgeland for godt. Samtidig som han var sokneprest i Alstahaug, var han en produktiv forfatter.
Petter Dass hører til barokken og vi finner mange av periodens særtrekk hos han. Men det er også påfallende hvor ofte han skriver enklere enn det som var vanlig på den tiden. Mye av det han skrev bar preg av perioden før. Motivene han valgte, beskrivelsene av folk og natur i Nordlands Trompet, har røtter i humanismens tekster. Han skiller seg fra andre barokkdiktere, som for eksempel Dorothe Engelbretsdotter på minst tre områder. For det første er tekstene hans mer undervisende og oppdragende enn hennes. For det andre spiller han på et mindre følelsesregister, bortsett fra i leilighetsdiktningen, og for det tredje er han mer religiøst ortodoks. Derfor ble han i samtida oppfattet som gammeldags, og ble ikke like høyt verdsatt som henne, med unntak av i Nord-Norge.
Det er vanlig å dele inn forfatterskapet hans i religiøse dikt, topografiske dikt og leilighetsdikt. Det at han selv hadde opplevd fattigdom og nød, kom til å prege hans diktning, og han ble aldri noen livsfjern teolog. Han så hvordan både kvinner og menn kjempet for å holde sulten og nøden på avstand. Han reiste rundt omkring i sitt kall for å møte sine soknebarn. Han besøkte ofte øyene ute i havgapet og han måtte krysse farlige, åpne havstrekninger. Petter Dass var et levende og engasjert menneske, og han skrev om alt mellom himmel og jord, bokstavelig talt. Diktene hans handler om fisk og fiskere, bønder og kjøpsmenn og mye mer. Geografi, historie og hverdagsskildring var en vesentlig del av forfatterskapet.
Hovedverket hans heter Nordlands Trompet. Det ble skrevet omkring 1700, men ble først utgitt flere år etter hans død. Diktverket er en hyllest til den nordnorske fiskerbonden og hans liv. Tittelen skal oppfattes som en trompetfanfare og er typisk barokk. Nordlands Trompet er også ei slags geografibok, som forteller om hele kysten nord til Finnmark. Petter Dass brukte 20 år på å skrive boka ferdig. Han skrev på dansk, men med mange særnorske ord flettet inn.
Begynnelsen er kjent:
Vær hilset I Nordlands bebyggende Mænd,
Fra Værten i Huuset, til trælende Svend,
Vær hilset i Kofte-klæd Bønder;
Ja samtlig, saavel du til Fiære som Field,
Saa vel den der bruger med fisken paa Gield,
Som salter Graa-Torsken i Tønder.
Dass brukte også diktningen som en del av forkynnelsen, og han var svært inspirert av Martin Luther. Hans mest kjente salme er "Herre Gud ditt dyre navn og ære", som fremdeles står i salmebøkene og er flittig brukt under gudstjenester. Salmene er den delen av forfatterskapet som har tydeligst barokk stil. I salmen fletter han inn en oppregning av viktige fiskesorter. Noen hundre år senere ble dette sett på som merkelig, for da var skillet mellom verdslige og åndelige motiver blitt tydeligere, og dermed ble slike "verdslige" strofer fjernet fra salmeboken. Siden han bodde i en fjern utkant av Danmark-Norge var det vanskelig for han å få diktene sine på trykk. Bare ett verk, Nordiske Dale-Viise, ble utgitt mens han levde, men der diktene hans var godt kjent, ble de skrevet ned for hånd og folket lærte seg de utenat.
No hay comentarios:
Publicar un comentario