Den lutherske reformasjonen

Luthers oppgjør med den romersk-katolske kirke ble i 1520-årene av brede kretser oppfattet som et frigjørende program, som ble utmyntet både på det individuelle og på det kirkelige/politiske plan.

For det første ville Luther gi kristendommen tilbake til de troende. Ifølge Luther hadde den romersk-katolske kirke forvansket kristendommen og innført grunnløse tilleggsbetingelser for de kristne. Luther tok til orde for den enkelte troendes frihet fra det kirkelige hierarkiet og den kirkelige tradisjonen, ved å betone frelse ved Guds nåde alene og ved å sette Bibelen som eneste autoritet. Kravet om den enkelte troendes frihet var forankret i teologisk tenkning og i bibelstudier, men det var også i pakt med humanismens og renessansens understrekning av det enkelte menneskes verdi og betydning.

På det politiske plan tok Luther til orde for hele kirkens frigjøring fra pavedømmets formynderi. Kirken trengte ikke en pave på toppen, og det var ingen grunn til at kirken i Tyskland skulle styres fra Roma. Striden om pavens autoritet endte med at paven lyste Luther i bann og erklærte ham for kjetter.

DEN POLITISKE SIDE

Den lutherske reformasjonen hadde sitt sentrum i Wittenberg i Sachsen. I motsetning til tidlige reformatorer (John Wycliffe og Jan Hus), som ble stoppet av kirken og de verdslige myndigheter i fellesskap, lyktes Luther fordi han fikk støtte av fyrstene. Grunnen til dette finner vi i den politiske utvikling i århundrene før, da kongemakten i de enkelte europeiske land hadde styrket sin stilling. Kongemakten kom dermed i konflikt med kirken, som hadde stor verdslig makt på den tiden – politisk gjennom sin organisasjon og representasjon i verdslige statsorganer, økonomisk gjennom skattlegging og store jordinntekter. Kampen mellom kirke og konge stod om kontrollen med kirken og de store inntektene den hadde. I århundret før Luther fikk den verdslige makt kontrollen over kirken i Frankrike, Spania, England og Italia, mens det i Tyskland var kirken som styrket sin stilling i denne tiden.

Da Luther presenterte sin lære, som blant annet innebar en kirke uten verdslig makt, gav de tyske fyrstene, med Fredrik 3 den vise av Sachsen i spissen, ham sin støtte. I løpet av få år ble det meste av Tyskland (se Augsburgske konfesjon), Böhmen, Ungarn og Skandinavia lutheransk. I visse områder kan man nok si at det lå religiøse bevegelser til grunn, men stort sett skyldtes innføringen av lutherdommen fyrstenes ønske om kontroll med kirken. Fyrstene kunne ha betydelige fordeler av et slikt valg, fordi innføring av reformasjonen førte med seg sekularisering av kirkelig eiendom, dvs. at fyrsten overtok eiendomsretten til kirkegodset.

Lutherdommen ble ikke bare en religiøs omveltning, men også en politisk, der statsmakten etablerte seg som verdslig og åndelig overhode i de enkelte lands kirker. Luthers regimentslære fjernet det teoretiske grunnlag for kirkens maktposisjoner til fordel for den kristne fyrste, og kirken ble ikke lenger en universell, selvstyrt institusjon, men underordnet staten. Ved religionsfreden i Augsburg i 1555 ble det bestemt at fyrstene i Tyskland avgjorde fyrstedømmets religion. De land der fyrsten hadde kontroll med kirken (Frankrike, Spania, Italia og England), forble katolske.

Calvin og genèvereformasjonen

Leder for reformasjonsbevegelsen i Zürich i slutten av 1520-årene var Ulrich Zwingli; hans reformatoriske program innebar brudd med den romersk-katolske kirke og etablering av en ny kirkeordning støttet av byrådet. Zwinglis reformasjon ble ført videre i Genève under Jean Calvin, og fra 1540-årene av etablerte Genève seg som reformasjonens annet sentrum, ved siden av Wittenberg. Calvins reformasjon ble kalt for den reformerte retningen, og skilte seg fra den lutherske på noen markante punkter. Også her var Bibelen høyeste autoritet for kirken og det kristne livet, men den ble tolket strengere enn hos lutheranerne – mer som en ny lov for de kristne, og med større vekt på Det gamle testamente.

Utover på 1500-tallet fikk den reformerte kristendommen (kalvinismen) store breddevirkninger i Europa. I motsetning til lutherdommen ble den aldri noen statsreligion, men derimot den dominerende protestantiske retningen i de land der reformasjonen ikke ble innført med kongelig påbud (Sveits, Holland, Frankrike, England og Skottland). I Frankrike ble protestantene en gruppering i opposisjon til kongedømmet, noe som på 1500-tallet førte til konflikt. Forholdet mellom hugenottene og staten ble ordnet med ediktet i Nantes i 1598. Hugenottene utgjorde aldri en stor del av den franske befolkningen. Protestantisk religionsutøvelse ble forbudt under Ludvig 14.

I England fikk reformasjonen et spesielt forløp. Da paven nektet Henrik 8 skilsmissebevilling, rev Henrik den engelske kirken løs, og oppnevnte seg selv til verdslig og religiøst overhode i den engelske kirken, men uten å innføre protestantismen. Den anglikanske kirken forble katolsk, men trosinnholdet ble etter hvert lagt om i kalvinistisk retning.

Reformasjonen i Danmark og Norge

I Danmark-Norge ble reformasjonen innført ved kongelig påbud 1536. Den ble gjennomført ved at middelalderens kirkelige rettsbestemmelser ble erstattet av en reformatorisk kirkeordinans med bestemmelser om kirkelige stillinger, kirkelige handlinger, undervisning og fattigstell. I tillegg ble de katolske biskopene avsatt, og gradvis erstattet med lutherske biskoper, eller superintendenter, som de ble kalt. Parallelt med innføringen av reformasjonen ble Norges politiske selvstendighet i forhold til Danmark redusert; innføringen av den danske Bibelen i Norge førte til at norske språktradisjoner ble skjøvet i bakgrunnen. Den dansk-norske kongen la vekt på å etablere sitt rike som et rent luthersk rike, og lyktes også i stor utstrekning med dette utover på 1500-tallet. Både katolsk og reformert propaganda ble effektivt bekjempet.

Tolkninger av reformasjonen

Blant teologene har tolkningen av reformasjonen helt siden 1600-tallet vært en arena for konfesjonell strid. Protestanter har hatt en tendens til å beskrive reformasjonen som et brudd med middelalderen, mens katolikkene gjerne beskriver den som en beklagelig episode med store konsekvenser.

Mange historikere har lagt vekt på å tolke reformasjonen uten å legge så stor vekt på de religiøse faktorene. I stedet har man understreket sosiale og økonomiske spenninger i senmiddelalderen, og prøvd å se reformasjonen primært som en utløsning av slike spenninger. Et klassisk verk av denne typen er Friedrich Engels' Den tyske bondekrig fra 1850, hvor Engels ser Luthers opprør mot pavedømmet som en forberedelse av de borgerlige revolusjoner i Europa. En slik fremstilling av reformasjonen som en «tidlig borgerlig revolusjon» spilte en viktig rolle i marxistisk  historietolkning helt frem til 1960-årene. Fra 1990-årene er interessen for religiøse faktorer igjen større i historiske fremstillinger av reformasjonen.