Sagaer

Hva er egentlig en 'saga'?

Ordet betyr opprinnelig fortelling eller utsagn, og sagaene dreide seg om datidens/fortidens mennesker. Fortellingene, eller 'sagaene', handlet vanligvis om personer som hadde en høy sosial status og generelt sett ble de overlevert muntlig.

Det var fleire typar sagaer: 

Islendingesagaene handler om det dramatiske livet til nybyggerne i landnåmstidens Island på 900-tallet (fram til ca. 1030 = sagatiden).

Disse sagaene ble nedskrevet på 1200-tallet og forfatterne er anonyme islendinger, muligens med unntak av Soga om Egil Skallagrimson, som man tror kan være skrevet av Snorre Sturlason.

Grunnen til den store interessen for de gamle ættesagaene på 1200-tallet henger muligens sammen med at det islandske samfunnet da var i en brytningstid der det gamle ættesamfunnet ble oppløst til fordel for en sentralisering av makten under den norske kongen. Den samme tendensen til å styrke nasjonalfølelsen på dette viset i konfrontasjonen med en annen makt finner vi i Norge på 1800-tallet (f.eks. i den nasjonalromantiske perioden ca. 1840-1850).

Vi kjenner til omlag 30 slike 'islendingesagaer', som også blir kalt islandske ættesagaery

Noen av de mest kjente er: Soga om Gunnlaug Ormstunge", "Soga om Egil Skallagrimson", Laksdølasoga, Njålssaga og Soga om Gisle Sursson.

I Norge hadde vi kongesagaene. På Island hadde de ingen konger, men mektige ætter og høvdinger. Ætta var den sentrale institusjonen i samfunnet, og det var naturlig at det som ble skrevet, var konsentrert nettopp omkring de mektigste ættene.

For å kunne forstå tankegangen bak handlingsmønstret, må man kjenne til noen av hovedtrekkene ved det islandske ættesamfunnet.

Selv om et sentralt maktorgan, Alltinget, ble opprettet på Island allerede i 930, lå allikevel det alt vesentlige av makten hos de 39 godene, eller høvdingene. Dersom slike goder hadde stor nok makt, brydde de seg ofte ikke om de dommene som ble vedtatt på Alltinget.

Konfliktene på Island øket i antall og intensitet etter hvert som tilgangen til jord ble mindre utover på 900-tallet. 

  Hovedproblemet lå i at den eneste sentrale institusjonen, Alltinget, ikke hadde noen mulighet til å følge opp de vedtakene som ble gjort. Det fantes altså ingen sentral statsmakt. De maktbærende institusjonene var følgelig de ulike ættene. Dette førte til at det å fungere utenfor ætten, var utenkelig. Ætten gav deg den sikkerheten du trengte for å overleve. 

Troskapen mot ætten ble altoverskyggende for det enkelte individ. Når du selv trengte hjelp og støtte, fikk du det fra ætten, og når andre medlemmer av ætten var i hardt vær, var det en selvfølge at du selv fulgte lojalt opp. Dette gjaldt uinnskrenket, også selv om du og din ætt egentlig hadde urett!

For mennesker i norrøn tid var æren noe av det viktigste i livet. Den verste skammen som kunne ramme et menneske, var å dø æreløs. Det å svikte ætten ble sett på som noe av det mest æreløse man kunne gjøre, og det var derfor bedre å dø for ætten med æren i behold enn å slepe seg videre i livet som en æreløs mann/kvinne. 

  Her bør det også tas hensyn til den eksisterende skjebnetroen. Det som skulle skje en i livet, var allerede nedskrevet i nornenes (skjebnegudinnenes) bok ved fødselen. Dersom man allikevel ikke kunne rokke ved sin skjebne, var det like godt å dø med æren i behold.

Det var kort sagt bedre å dø med en pil i brystet og æren intakt, enn æreløs med en pil i ryggen!

Et slikt forhold til eksistensen kalles predeterminisme (forutbestemmelse).

Eksistensiell predeterminisme og forholdet til ætten var altså helt avgjørende for livet og skjebnen til de menneskene vi møter i islendingesagaene. 

Samfunnsbildet

Vi møter et bondesamfunn som var dominert av en 'aristokratisk' krigeroverklasse. Det var krigerens verdier og normer som gjaldt. Det var hver manns plikt å ta vare på sine rettigheter og sin eiendom. Dersom man ikke hadde styrke nok til å ivareta sine egne interesser, var man dømt til å tape.

Det å bryte sine løfter og ødelegge ettermælet sitt var verre enn døden.

De harde moralnormene bygget på pliktene overfor ætten, og på den velutviklede skjebnetroen. Man kunne i verste fall bli nødt til å drepe sine beste venner for å opprettholde æren til ætten.

Kvinne/mann

I det gamle ættesamfunnet hadde kjønnene sine klart definerte oppgaver. Selv om samfunnet generelt sett var et autoritært patriarkat, hadde kvinnene allikevel forholdsvis store rettigheter. På en tradisjonell gård var kvinnen den nestkommandrerende etter mannen. Et symbol på hennes verdighet som 'husfrue' var nøklene hun bar om livet.

Vi må også huske at mannen i store deler av året kunne være borte fra gården, og det var da ofte konen som styrte gårdsdriften med det ansvaret det innebar.

I islendingesagaene blir ofte personene satt opp mot hverandre som stereotype manns-og kvinnerepresentanter. 

Mennene er gjerne modige, stridsdyktige og kloke, med godt utseende og evner som skalder.

Kvinnene kan være vakre, kloke og/eller stridige. Ofte er det kvinnene som egger mennene til kamp, og på den måten setter konfliktene i gang.

Vi møter imidlertid også sammensatte naturer i sagaene. Et eksempel på dette er Egil Skallagrimson. Han dreper i øst og i vest i rent berserkraseri, men blir også liggende til sengs i dyp sorg over en død sønn. Sorgen er han i stand til å uttrykke i det vakre minnekvadet Sonetapet.

Form og innhold i sagaene

Synsvinkelen i ættesagaene er autoral og refererende. Det vil si at forfatteren står utenfor handlingen og refererer det som skjer. Handlingen er knyttet til dramatiske episoder som kamper og drap. Naturskildringer og dagligdagse hendelser får liten plass dersom de ikke har direkte betydning for den dramatiske handlingen.

Skildres naturen, er det vanligvis det barske og ville som framheves. 

Drømmer og skjebnetro spiller ofte en viktig rolle i sagaene. 

I "Gunnlaugssaga" blir den tragiske kjærlighetshistorien som utgjør handlingen varslet tidlig i sagaen gjennom en drøm som far til Helga den fagre har. Drømmen kan altså varsle en skjebne som er fastlagt (jfr. 'predeterminisme' ovenfor). 

Denne skjebnen kan ikke mennesket gjøre noe med. Menneskene er styrt av sin skjebne. Dette ser i også i "Njålssaga" hvor Gunnar får beskjed om at dersom han ikke reiser fra Island, vil han bli drept. Når Gunnar velger å bli på Island er han klar over at han vil bli drept, og selv om han kjemper imot er det skjebnen som vinner.

Menneskene blir skildret utenfra. Dette har sammenheng med synsvinkelen. 

Det er ikke tankereferat i sagaene. Vi må følgelig slutte oss til tanker og følelser ut i fra utseende, handlinger ogreplikker. Utseendet er viktig som uttrykk for hvordan et menneske føler og tenker. Skildringa av Egil Skallagrimsson er et godt eksempel. Når broren hans blir drept og Egil er sint og trist, viser sagaen dette ved å skildre ansiktet hans som er helt forvrengt. Han drar det ene øyebrynet opp i hårfestet og det andre ned på kinnet.

Sagaene er komponert med hovedvekt på de dramatiske høydepunktene, som blir skildret detaljert. Handlingen er gjerne knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner - ofte kamper og drap. Dagliglivets detaljer (og naturskildringer) tar islendingesagaene lett på. Når forfatteren kommer til et mindre dramatisk område av handlingen blir dette skildret gjennom et kort referat: "Så skjedde det ikke mer den vinteren."

I mange sagaer spiller drømmer og skjebnetro en viktig rolle (eks.: "Soga om Gunnlaug Ormstunge")

Et særtrekk ved sagalitteraturen er vekten på den treffende replikken. Når Gunnlaug Ormstunge møter Eirik Jarl med en opphovnet fot, der det renner blod og materie fra en svull, spør jarlen hvorfor han ikke halter. Svaret forteller mye om personen Gunnlaug: "Ikke skal jeg gå halt så lenge begge føtter er jamnlange."

Den treffende replikken er ofte utformet som en kald og nøktern kommentar der en heller sier for lite enn for mye.

Dette kalles ofte 'underdrivelse', eller litotes.

Spesielt det å gå i døden med en 'cool' kommentar gav enkeltmennesket stor ære. 

Kongesagaer

Kongesagaene forteller historien om de norske kongene og hirden deres fra rundt 850 til 1150.

"Ågrip", som betyr «utdrag», er navnet på den eldste norgeshistorien vi kjenner til fra norrønt språk. Boken er liten og ble sannsynligvis skrevet i Nidaros i 1190-årene. 

"Sverres saga" ble også skrevet i Norge. Denne sagaen forsvarer den omstridte kong Sverre. Den ble skrevet i to omganger; den ene diktert av Sverre selv, mens den andre ble skrevet etter at han var død. 

"Heimskringla" ("Kringla heimsins") er storverket fra norrøn tid, skrevet av Snorre Sturlason. Boken handler om de norske kongene fra de eldste tider av fram til slaget på Re i 1177, det året Sverre tok kongsnavn. 

Sagaene i "Heimskringla" handler om: 

Kongene fra Halvdan Svarte, faren til Harald Hårfagre, til Magnus Erlingsson, samt Olav den Hellige (denne delen fyller over en tredel av hele verket)

Snorre benyttet i sitt verk tidligere sagaer om kongene. Han kjente til muntlig tradisjon om kongene både på Island og i Norge og hadde god oversikt over historiene om alle undergjerningene til Olav den hellige. Snorre boltret seg i alt dette stoffet, men som historiker var han mer realistisk og kritisk enn sine forgjengere og samtidige. 

Navnet "Heimskringla" har boka fått etter åpningsordene i verket, Kringla heimsins, som vi kan oversette til «verdensringen», det vil si nordskiva. Boken ble også kalt "Norges kongesagaer".

Fornaldersagaer

Denne gruppen sagaer bygger på mye av det samme stoffet som finnes i heltekvadene. De ble nedskrevet omkring 1260 - 1290, altså litt senere enn de andre sagaene. 

Riddersagaer

Riddersagaene har mye til felles med fornaldersagaene. De viser imidlertid en sterkere innflytelse fra europeisk ridderdiktning. Flere av dem ble nedskrevet i Norge. 

Samtids-sagaer

Denne gruppen sagaer inneholder beretninger fra samtiden. De handler også om ættefeider. Den mest kjente erSturlungesaga, som forteller om ætten til Snorre Sturlason.

Sagastilen

Her er en kortfattet oversikt over de viktigste trekkene:

Underdrivelse (litotes) - Forfatteren skildrer en dramatisk episode på en udramatisk og ofte dagligdags måte. Han/hun forsterker det som blir sagt ved å gjøre det hele mer bagatellmessig. Litotes blir ofte brukt sammen med ironi.

Eks. 'Han var ikke direkte dum i matte' (om Einstein)

Den treffende replikken representerer et viktig særtrekk ved sagadiktningen. I slike replikker inngår gjerne bruken av litotes.

Eks.: I 'Gunnlaug Ormstunge' trer Gunnlaug fram for Eirik jarl med en fot som er sterkt opphovnet, og som i tillegg er full av blod og materie fra en stor svull. Gunnlaug går fram som en frisk og førlig kriger, og jarlen spør ham om hvorfor han ikke halter.

'Ikkje skal eg gå halt så lenge begge føter er jamlange', savrer Gunnlaug, og forteller samtidig mye om seg selv.

Autoralt refererende synsvinkel - Forfatteren står utenfor og presenterer personene gjennom utseende, handling og replikker. Vi får vanligvis ikke innblikk i personenes tanker og følelser. Forfatteren er en nøytral og objektiv betrakter.

Handlingen er knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner - ofte kamper og drap.

Naturskildringer og dagligdagse detaljer får liten plass. Det er de dramatiske høydepunktene som dominerer handlingen.