Norrøn litteratur: Den eldre og den yngre Edda

Den eldre Edda

I 1643 fant en islandsk biskop en gammel skinnbok med de fleste diktene vi kjenner fra norrøn tid, med unntak av skaldediktene. 

  Denne boka ble skrevet på 1200-tallet, men gikk så tapt. Ingen kjente til innholdet før boka altså ble funnet igjen 400 år senere. Biskopen som fant boka, kjente til Snorre Sturlasons bok om skaldskap, Edda. Han trodde derfor at boka han hadde funnet, var et eldre verk av Snorre og ga derfor boka navnet "Den eldre edda". Dette navnet har blitt hengende ved boka, og vi har derfor både den såkalte "Eldre edda", som er skrevet ned av en ukjent forfatter på slutten av 1200-tallet, og "Den yngre edda", som er skrevet av Snorre.

Vi deler eddadiktene ("Den eldre edda") inn i to grupper:

Gudediktene forteller om de norrøne gudene, og skildrer (beskrive elle forteller om)  handlinger gudene skal ha utført. 

Slike dikt er ikke kjent fra noen andre steder innen det germanske språkområdet.

De representerer ikke religiøsitet, slik vi kanskje skulle tro. De hverken hyller eller lovpriser gudene, og de inneholder heller ingen bønner (oraciones). Det er vel i det hele tatt tvilsomt om diktene har vært brukt i forbindelse med religiøse handlinger.

Gudene er her skildret som mennesker, men i en adskillig 'større målestokk'.

De mest kjente er Voluspå, Håvamål, Rigstula og Trymskvida.

Det er 10 gudedikt i "Den eldre edda". 

I "Voluspå", som betyr volvens (spåkvinnens) syner (eller spådom), greies det ut om "de siste tider". Da skal verden gå under i Ragnarok, og en ny, grønn jord skal stige opp og bestå til evig tid.

"Håvamål" betyr den høyes tale, altså Odins tale. Dette er et dikt med mange strofer der Odin gir menneskene råd om hvordan de bør leve og hvordan de skal oppføre seg dersom det skal gå dem godt i livet. 

"Rigstula" regnes for å være et yngre dikt. Det er interessant da det gir bakgrunnen for de tre hovedstendene i samfunnet. Guden Rig (som egentlig er guden Heimdall) får tre sønner med vanlige menneskekvinner. Disse sønnene får navnene Træl, Karl og Jarl. Dermed er de sentrale sosiale lagene definert! Jarl får selv en sønn som han kaller "Kon unge". Denne sønnen blir den første kongen - "Kon unge" gir "Konungr" (konge) på norrønt mål.

Den sosiale lagdelingen i det norrøne samfunnet var følgelig gudeskapt, dvs. mytisk.

I "Trymskvida" stjeler jotnen Trym hammeren til Tor, og han må kle seg ut som kvinne for å få lurt til seg hammeren igjen. Dette humoristiske gudediktet beskriver også Frøya nokså respektløst. Hun fremstilles som en kvinne som er bekymret for å bli mistenkt for å interessere seg for mannfolk, mens hun ellers i gudelæren er gudinnen for erotikk og seksualitet.

Heltediktene hører til en fellesgermansk litteraturtype. Diktene forteller om helteskikkelser, og de bygger sannsynligvis på historisk stoff. Dette gir diktene noe av den samme sannhetsgehalten som sagn. De opprinnelige heltene har muligens levd i folkevandringstiden (400-600). I forbindelse med den muntlige overleveringen har disse personene etter hvert vokst til overmenneskelige skikkelser som står overfor farer av kjempeformat.

Det mest kjente av heltediktene er diktet om Sigurd Fåvnesbane.

Sigurd er den feilfrie helten som skjebnen driver inn i voldsomme og vonde konflikter.

Sigurd Fåvnesbane er også representert i mange tyske dikt. Denne dikt-/sagngruppen kalles på tysk for Niebelungenlied.

Den yngre edda

"Den yngre edda" ble skrevet ned i 1220-årene av Snorre Sturlason. Den kalles også ofte for "Snorre-Edda".

I "Den yngre edda" finner vi bl.a. ei lærebok i skaldekunst. 

En skald var datidas dikter. Høvdinger og konger hadde egne skalder knyttet til hoffet sitt. Når kongen hadde gjort en bragd skrev ofte skaldene dikt om det. Skaldene ble sett opp til og hadde en høy posisjon i samfunnet. Man mente at de som hadde dikteriske egenskaper, hadde fått disse i gave fra gudene.

"Den yngre edda" er delt i tre deler. 

I den første delen, Gylfaginning gir Snorre en oversikt over gudelæren. Han kommer inn på skapelsesmyter, guder og jotner, osv.

Da Snorre var en kristen mann fant han det nødvendig å 'pakke inn' gudelæren på en slik måte at han ikke kunne mistenkes for å tro på det han skrev. Han gir derfor utgreiingen en historisk vinkling, der han hevder at gudene opprinnelig kom fra Asia (derav navnet 'æser' fra 'asiamenn'). 

Den andre delen, Skaldskaparmål, redegjør for skaldekunsten. Tittelen betyr betegnende nok 'skaldekunst'.

I den tredje delen, Håttatal, gir Snorre praktiske eksempler på alle versemålene skaldekunsten kjenner. Første del forteller gamle gudedikt. (Noen er de samme som står i "Den eldre edda") Resten av boka dreier seg om diktspråk og diktformer. 

Her er en kortfattet oversikt over de viktigste virkemidlene i norrøn versekunst:

Allitterasjon - Bokstavrim basert på rim i nærliggende ord som begynner med lik konsonant eller ulik vokal(i trykksterk stavelse)

Eks.: "Vreid var Vingtor / då han vakna..."

Innrim - En lydkombinasjon inne i et ord kommer igjen i et annet ord i samme verselinje ('hage' - 'laga')

Kjenning - Vanligvis en lyrisk omskrivning på to eller flere ord

Eks. 'gullringers gud' = Odin / 'spydets høgsete' = hånden

Heiti - Spesielle poetiske ord som ble brukt som omskriving for mer tradisjonelle ord. 

Eks.: 'gramen' = 'mann'

Fornyrdislag - En 8-linjers strofe der to og to linjer er knyttet sammen ved allitterasjon

Dråpa - Skaldekvad med omkved (stev)

Niddikt - Dikt som uttrykte hån og spott