Perioder i Nørron litteraturen

Den norrøne litraturen stammer fra den norrøne perioden som varte fra år 700 etter Kristus og frem til 1350 etter Kristus.

Det er vanlig å dele den norrøne tiden inn i tre perioder:

1.- Muntligepoke med poetisk litteratur – varer fram til 1100, fra når er usikkert

2.-Skriftlig periode med prosalitteratur 1100–1300

3.- Senmiddelalderen 1300 –1500

Fram til år 1100 ble runealfabetet brukt som skriftsspårk. 

Dette er et språk som ble snakket i Norge, Sverge, Danmark, Island, Færøyene og Grønnland, og besto av først 24 tegn, så forkortet til 16 tegn fra 500-800-tallet. 

I år 1100 kom de latinske bokstavene. P.G.A. det tungvinte runealfabetet skrev man ikke ned litteraturen i noe særlig stor grad før det latinske alfabetet kom. Da ble historiene fortalt muntlig fra generasjon til generasjon.

Eddadikt (dikt om guder og helter), yngre Edda (lærebok om skaldediktning skrevet av Snorre), skaldekvad (dikt skrevet til og fremført for konger av skalder), ættesagaer, Snorres kongesaga og kongespeilet (lærebok om samfunnskunnskap og samfunnsmoral fra 1200-tallet) er typiske tekster som stammer frå den norrøne perioden.

Snorre Sturlason er veldig kjent person som stammer fra den norrøne perioden. Han levde fra 1179-1241. Han samlet sammen mange historier som tidligere bare hadde gått gjennom generasjonen muntlig. Han kan på en måte sammenlignes med de mer moderne Asbjørnsen og Moe. De mest kjente verkene hans er Snorre-Edda(1220) og Heimskringla(1230).

I samtiden ble han ikke sett på som en forfatter, men som en mektig høvding. I ettertiden blir hans verk brukt som viktige historiske kilder og de er med på å skape vår oppfatning av norrøn litteratur og den norrøne perioden.

Det er en del diskusjoner om disse fortellingene fra den norrøne perioden er sanne. Dette gjelder både Snorres fortellinger og andres fortellinger. Men hvis vi ser på Gunnlaug Ormetunge, er det dokumentert at personene faktisk levde da, men selve storyen er mest sannsynligvis ikke sann.

For samtiden var det å kunne dikte sett på som en ettertraktet egenskap. De som diktet ble sett på som kloke, kunnskapsrike og smarte og de hadde muligheten til å bruke egenskapene sine til å danne fred. Det var nemlig slik at flere skalder fungerte som fredsmeklere mellom sterkt uenige høvdinger. Likevel var ikke litteraturen ment som et kunstnerisk uttrykk av en indre stemme eller personlighetsuttrykk, slik som det er i moderne tid. Man brukte i mye større grad tekniske ferdigheter og formelle beskrivelser i litteraturen.

For ettertiden har litteraturen som ble dannet i den norrøne tidsperioden spilt en stor rolle i den politiske selvstendighetsprosessen og i oppbyggingen av en egen, norsk identitet. VI referer til denne tiden både når det kommer til internasjonale forhold, og når det kommer til forhold innenlands. F.eks: man bygde vikingskipet på 1990-tallet, og flere forfattere, som Bjørnstjerne Bjørnson har brukt elementer fra den norrøne tiden i diktningen sin.