Allerede før skriftkulturens oppkomst på 1100-tallet fantes det en rik diktning i Norge, en muntlig diktning som ble overlevert fra generasjon til generasjon før den ble skrevet ned, i all hovedsak på Island på 1200-tallet.
Begynnelser på en skriftlig litteratur finnes også, allerede fra før vikingtiden – i form av innskrifter på runesteiner med tegn fra det eldre runealfabetet.
Det er bevart runeinnskrifter fra midt på 100-tallet.
Kjente runesteiner er Tunesteinen fra Østfold laget i perioden 200-450 e.v.t. og Eggjasteinen fra Sogn fra ca 600.
Men runealfabetet ble bare i beskjeden grad brukt til litterære formål. I hovedsak hadde runeinnskriftene en minnefunksjon eller en magisk-religiøs funksjon.
Cirka 800–1300 Norrøn tid
Først i vikingtiden (800–1066) ble diktning dyrket som kunstart i Norge, og dikterne hadde en høy status i samfunnet.
Denne tidens muntlige diktning omfatter både dikt og prosa.
Versediktningen kan deles i to hovedgrupper: eddadikt og skaldedikt.
EDDADIKTNING
Eddadiktningens forfattere er anonyme, og vi kjenner bare diktningen gjennom islandske overleveringer fra 1200- og 1300-tallet.
Eddadiktene kan igjen deles inn i tre grupper:
1) gudedikt,
2) heltedikt
3) visdomsdikt
1.) Gudediktene er enkeltstående dikt med motiver hentet fra norrøn mytologi og med en eller flere av de sentrale norrøne gudene i hovedrollen (Trymskvadet, Loketretten) eller dikt som handler om verdens skapelse, tilstand og videre skjebne (Voluspå).
2.) Heltediktene er syklisk diktning som bygger på fellesgermansk sagnstoff (Sigurd Fåvnesbane, Gjukungene, Atle og Brynhild), men det opptrer også særnordiske skikkelser (Helge Hundingsbane).
Heltediktene har en stram oppbygging, og veksler mellom handling og dialog.
Grunnstemningen er tragisk.
Forskjellen mellom helte og gudedikt er ikke alltid like stor.
Gudene griper også inn i heltediktene, og flere av heltene har guddommelig opphav.
3.) Visdomsdiktningen (Håvamål) er belærende og en god kilde til den norrøne tids moral og levesett.
Rytmen i versene (versemålet) har sitt opphav i det norrøne språket selv. Den bygger på en veksling mellom tunge og lette stavelser og en regelbundet allitterasjon (stavrim).
Eddadiktene har to versemål: fornyrdislag og ljodahått.
SKALDEDIKTNING
Til forskjell fra eddadiktene er skaldediktene skapt av navngitteskalder, og de henter sine motiver fra den faktiske historien.
Vi kjenner navnet på mer enn 250 skalder – hvorav sju kvinner – som det er bevart dikt eller deler av dikt av, i alt cirka 5000 strofer.
Kjente skalder er Brage Boddason (800-tallet)
Torbjørn Hornklove (ca. 900)
Øyvind Skaldespiller (900-tallet)
Sigvat Tordarson (cirka 1000)
Einar Skulesson (1100-tallet).
Også denne diktningen kjenner vi fra islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet.
Skalden var knyttet til kongens eller høvdingens hird, og oppgaven hans bestod i å kaste glans over sin oppdragsgiver. Det typiske skaldedikt er således et lovkvad, men det finnes også overlevert en rekke «hverdagsvers», gjerne enstrofinger, som blir kalt «lausviser».
Det viktigste versemålet kalles drottkvætt, som sannsynligvis er utviklet fra fornyrdislag.
Det er et mer komplisert og intellektuelt krevende versemål enn eddadiktenes.
Det er strengere regulert og rikere på variasjoner, både når det gjelder verselinjenes stavelsestall, rytmen, innrimet og grupperingen i stavelser.
Karakteristisk for språket er de mange poetiske omskrivningene (kenningar), som gjerne tar utgangspunkt i den norrøne gudelæren.
Ordstillingen er også uvanlig fri, og skaldediktningen omfatter langt flere versemål enn hovedformen.
Av den norrøne versediktningen ble sannsynligvis de første heltediktene til i et norsk miljø.
Deler av Håvamål kan også ha blitt skrevet i Norge, likeledes flere av de eldste skaldediktene.
Vi kjenner navnet på flere norske skalder, men etter hvert overtok islendingene mer og mer. Etter innføringen av kristendommen (cirka 1000) ble skaldediktningen nærmest en islandsk spesialitet. Også mesteparten av den yngre eddadiktningen har sannsynligvis blitt til på Island. I Norge finnes imidlertid en leilighetsdiktning i drottkvætt og eddaversemålene helt frem til 1300-tallet, noe man ser av innskrifter i stein og tre med det yngre runealfabetets tegn.
PROSADIKTNING
Vikingtidens muntlige diktning omfatter også ikke-versifiserte fortellinger. Hvordan de opprinnelige var, har vi liten formening om.
Også de har levd på folkemunne, men de har høyst sannsynlig gjennomgått langt større endringer enn versediktningen. Deler av den sagadiktning som ble nedskrevet fra slutten av 1100-tallet, antas imidlertid å bygge på denne muntlige diktningen.
Sagadiktningen består i hovedsak av tre sjangere:
1) kongesagaer,
2) ættesagaer (eller islendingesagaer)
3) fornaldar- og riddersagaer.
Den mest kjente kongesagaen (Heimskringla) ble skrevet av en islending i likhet med samtlige ættesagaer og de fleste sagaene i den tredje gruppen. Flere av sagaene omhandler imidlertid norske forhold da det var et tett samkvem mellom Norge og Island på denne tiden.
I takt med kristendommens utbredelse ble det utviklet et eget skriftspråk i Norden, som bygde på det latinske alfabetet. De som stod for kristningen, brakte med seg kristen litteratur på latin, og snart tok man også til å forfatte skrifter på latin her hjemme – i all hovedsak til kirkelig bruk, for eksempel liturgiske tekster og legender i forbindelse med dyrkingen av nasjonale helgener, hvorav den første var Olav den Hellige.
Noe senere – mot slutten av 1000-tallet – begynte man trolig å bruke det latinske alfabetet til å skrive ned tekster på norrønt, særlig lover og religiøse skrifter.
Opprettelsen av erkebispestolen i Nidaros 1152/53 førte til en oppblomstring av den litterære aktiviteten. Munken Theodoricus' Historia de antiquitate regum Norvagiensium (Historien om de norske konger i eldre tid) stammer fra cirka 1180.
Fra omtrent samme tid stammer den første oversiktssagaen på norrønt språk (Ágrip, det vil si «utdrag» (fra sagaen om de norske konger)) som kan tenkes å være skrevet av en nordmann. Den finnes nå bare i et islandsk håndskrift fra 1200-tallet. De norske historieforfatterne hadde i det hele tatt et intimt samarbeid med islendingene. En av de ypperste sagaene om en norsk enkeltkonge – sagaen om kong Sverre – ble forfattet av en islending i samarbeid med kongen selv.
Fra kong Sverres tid (cirka 1200) er også En tale mot biskopene, et teologisk propagandaskrift, skrevet av en av kongens egne menn, som vitner om det spente forholdet mellom kirkemakt og kongemakt i norsk middelalder. Fra nå av blir det norske hoffet et viktig arnested for tidens prosadiktning. Islandske sagaforfattere (for eksempel Snorre Sturlason) oppholdt seg her i perioder, og islandske sagahåndskrifter ble eksportert til Norge og skrevet av her. Norske konger gav også islendinger i oppdrag å skrive sagaer.
Fra Håkon Håkonssons tid stammer Kongespeilet, et av de mektigste norske verk fra den norrøne perioden.
Det er formet som en samtale mellom en konge og hans sønn og skrevet i en intrikat og rytmisk prosa. Det er et pedagogisk skrift som gir uttrykk for tidens dannelsesidealer. Både i form og innhold har det paralleller i europeisk tradisjon. Verket har tatt opp i seg mye av tidens kunnskap om krigskunst, geografi og samfunnsliv og gir opplæring i kjøpmannsskap, statskunst og i etiketten ved hoffet. Håkonsson sørger også for å få innført en ny sjanger – riddersagaer – som i hovedsak ble oversatt fra fransk (Tristrams saga). Tysk overlevering ligger til grunn for den store samlingen av heltesagnstoff i Didrikssaga fra midten av 1200-tallet. En viktig del av tidens litterære virksomhet var verdslige og kirkelige lovtekster med Magnus Lagabøtes lover i 1260- og 1270-årene som høydepunkt.
Folkediktning
Eventyret er blant de mest internasjonale litteratur-sjangerne. Likevel opplever vi våre folkeeventyr som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold og fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter. Bildet viser haugkjerringa som med hodet under armen og sekk på ryggen spør etter Smørbukk. Tegning av Theodor Kittelsen til eventyret Smørbukk.
Folkediktningen skiller seg ut fra annen litteratur først og fremst ved at den i sitt opphav var en muntlig diktning, og ved at den ikke er skrevet av en navngitt forfatter. I tidens løp har folk diktet om på tekster de en gang har hørt.
Kjennskap til den muntlige folkediktningen har vi først og fremst takket være den omfattende innsamlingen og nedskrivningen som fant sted etter europeisk forbilde på 1800-tallet, men vi møter også motiver og historier fra den muntlige tradisjonen i den norrøne sagadiktningen og i spredte skriftlige kilder fra perioden 1200–1800.
Folkediktningen har mange former og sjangere, og vi finner stort sett de samme i Norge som i andre land. Dette skyldes at den norske folkediktningen hadde europeiske forbilder og i stor grad ble importert fra Europa for senere å bli omformet etter norske forhold. De viktigste sjangerne er folkeviser, eventyr, sagn, ordspråk og rim og regler. En særnorsk sjanger er stevet, som inndeles i gammelstev og nystev i henhold til tidsopphavet.
FOLKEVISER
De eldste norske folkevisene ble sannsynligvis til tidlig på 1200-tallet.
Av folklorister regnes Norden som ett folkeviseområde, og av de ulike typer folkeviser utgjør riddervisene den største gruppen i Norden. De fleste har sitt opphav i føydale miljøer i Europa og har kommet til Norge fra Danmark. Motivet er ofte ulykkelig kjærlighet (Bendik og Årolilja). Mer særnorske er noen av troll- og kjempevisene, som gjerne har motiv til felles med eventyr eller med de vestnordiske fornaldarsagaene. Trollviser eller naturmytiske viser som for eksempel Åsmund Frægdegjeva og Liti Kjersti handler om bergtaking og utfriing av prinsesser. Den mest kjente og ypperste norske folkevisen er imidlertid en religiøs vise, Draumkvedet, som slekter på annen populær visjonsdiktning fra middelalderen.
STEV
Stevet er en helnorsk form. Det har gjerne bare én strofe og tar opp alle mulige slags emner. Noen gir råd om skikk og bruk, gjerne i en humoristisk tone, eller inneholder livsvisdom av ulikt slag. Andre er rene drikkeviser, såkalte ølstev.
EVENTYR
Eventyret er eldre enn folkevisene og en av de mest internasjonale sjangerne av alle. Eventyr med like eller beslektede motiver kan vi finne igjen i kulturer som ligger meget fjernt fra hverandre. Til de fleste av de norske eventyrene finnes det da også paralleller i andre land. Likevel opplever vi dem som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold, fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter, og ikke minst fordi Asbjørnsen og Moe tok vare på dette da de skrev dem ned.
Mange av de norske sagnene kan også ha internasjonale forelegg, men de fleste handler om hjemlige og lokale forhold. I Norge har vi for eksempel mange sagn om Olav den Hellige og om det som skjedde under Svartedauden.
No hay comentarios:
Publicar un comentario