Fredag 19. mai 1702:
Livet i Bergen begynte som vanlig. I Korskirken hadde presten et barn til dåpen denne formiddagen. Det ble døpt.
Men hva var det for et leven som forsterket seg utenfor? Brann!!?
Presten tok sin kirkebok og kom seg i sikkerhet. Dette vet vi, fordi han allerede neste dag førte nye døpte i den samme kirkeboken. Men kirken hans - et steinkast fra Torget - ble flammenes rov tillike med det meste av byen for øvrig.
Petter Dass - "Trompeten på Alstahaug"
Utsnitt av et maleri fra 1684 i Melhus kirke
Lang borte fra Bergen - på Alstahaug oppe i Nordland - satt dikterpresten Petter Dass. Hans forhold til Bergen var mangslungent. Det var i Bergen han hadde opplevd bylivet for første gang i sin ungdom. Det var her han hadde møtt latinskolens lover, regler og kunnskap. Det var her han var blitt uteksaminert til Universitetet i København. Og det var hit han seinere hadde kommet - både som jektebrukseier og handlende.
På toppen av alt hadde poeten Petter Dass en "hallemake" i denne byen - en kvinnelig sådan; Dorothe Engelbrektsdatter, salige Hardenbeck. De korresponderte flittig.
Vi vet ikke hvor lang tid det gikk før Petter fikk vite om brannen i Bergen. Men da meldingen om den store ulykke omsider nådde området rundt Polarsirkelen, kom det flere dikt fra Petters hånd. Han sørget, bokstavelig talt. Og dette Petter-verset fra "Andet Plaster" i "Bergenssanger", taler sitt tydelige språk om det:
Den Dag da man ventet den klareste Soel
Kom alle formørkelsers Skyer,
Vor glæde faldt gandske baglendes af stoel
Bortrømte, som Fuglene flyer;
Før mand det gav agt,
Blev Staden ombragt,
En Ziir for omliggende byer.
At han omtaler Bergen som "en Ziir" - en prakt - "for omliggende byer", kan ikke tydes på annen måte enn at Petter Dass elsket byen for alt den var verd. I sin diktning la han da heller aldri skjul på at Helgeland var STEDET, mens Bergen var BYEN! Og hans hengivenhet til Bergen var nok til tider større enn hos de hjemmeboende bergensere. Ikke så rart forresten. For ingen elsker Bergen sterkere og mer inderlig enn de som har reist derfra!
Og Petter Dass hadde reist - både fra Dønna og Nærøy til Bergen - og derfra til København og tilbake til Helgeland. I Nesna hadde han forplantet seg, bokstavlig talt, på fedrenes gård. Men det gav ikke det helt store utkomme. Likevel fristet det til en utbasunering i barokke lyriske vendinger gjennom "Nordlands Trompet", som han begynte på der. Men dikterverket ble først fullført etter at han omsider hadde erobret det største og rikeste kallet på Helgeland, Alstahaug prestegjeld.
"Nordlands Trompet" er fortsatt det mektigste diktverk om Nord-Norge - selv 300 år etter at det ble skrevet.
Dorothe Engelbretsdatter - "Bergens Debora"
Utsnitt av forfatterens portrett i 1681-utgaven av "Siælens Sang-Offer"
I 1702 satt det flere begavelser inne i Bergen. En av dem var Dorothe Engelbretsdatter - Bergens Debora som hun med årene yndet å kalle seg.
Dorothe var noen år eldre enn Petter Dass, født 16. januar 1634, etter egne oppgivelser. Hun var datter av rektor, seinere sokneprest i Domkirken, Engelbret Jørgenssøn og Anna Wrangel. Hun ble gift med farens ettermann, Ambrosius Hardenbeck.
Et opphold i København på tre år (trolig 1647-50) før hun giftet seg, medvirket nok sterkt til utviklingen av hennes poetiske begavelse. Hun diktet salmer, men skrev også andre vers. Og pennen kunne være både sorgfull, øm og kvass, alt etter som.
Allerede i 1683 ble hun enke. Og det var som presteenke hun i 1702 opplevde å bli husløs etter den tragiske brannen som utslettet 7/8 av Bergen by.
Vi vet ikke hvordan Dorothe måtte tilbringe de første årene etter brannen. Men hun skriver mye om et "telt" og et fattighus. "Teltet" var visstnok et lite hus de satte opp til henne etter brannen, men som måtte rives igjen på grunn av tomtetvist. Det er nok derfor et faktum at hun til tider måtte friste en kummerlig tilværelse - i hvert fall sett med egne øyne.
Da kong Frederik den fjerde av Danmark-Norge besøkte byen i 1704, overrakte Dorothe ham et hyllings-dikt som samtidig var et bønneskriv fra den selvsamme poetinne. I brevet bad hun om Kongens hjelp til å få seg et nytt hus.
Selv om hun fikk medhold av Kongen, skulle det gå mange år før huset ble virkelighet. I 1709 var hun nemlig frampå med et nytt skriv - denne gangen til byens øvrighet. I dette etterlyste hun det huset hun var blitt lovet.
Først i 1712 fikk hun sitt nye hus. Det ble satt opp ved foten av Heggebakken, tvers overfor Bispebrønnen. Der, på den tomten som nå har nummer 42 i Kong Oscarsgate, sto Dorothe sitt hus til helt fram til 1962. Da ble det revet, men gjenoppført på "Gamle Bergen", hvor det også ble gitt tilbake sitt opprinnelige utseende.
__________
Vi skal her gjengi noe av det disse poetene skrev i tiden etter "storbrannen" i 1702. Diktene er gjengitt fra "Petter Dass: Samlede verker, Gyldendal Norsk forlag, 1997" og "Dorothe Engelbretsdatter: Samlede skrifter, Aschehoug, 1999".
Petter Dass:
BERGENSSANGER:
Presten tok sin kirkebok og kom seg i sikkerhet. Dette vet vi, fordi han allerede neste dag førte nye døpte i den samme kirkeboken. Men kirken hans - et steinkast fra Torget - ble flammenes rov tillike med det meste av byen for øvrig.
Petter Dass - "Trompeten på Alstahaug"
Utsnitt av et maleri fra 1684 i Melhus kirke
Lang borte fra Bergen - på Alstahaug oppe i Nordland - satt dikterpresten Petter Dass. Hans forhold til Bergen var mangslungent. Det var i Bergen han hadde opplevd bylivet for første gang i sin ungdom. Det var her han hadde møtt latinskolens lover, regler og kunnskap. Det var her han var blitt uteksaminert til Universitetet i København. Og det var hit han seinere hadde kommet - både som jektebrukseier og handlende.
På toppen av alt hadde poeten Petter Dass en "hallemake" i denne byen - en kvinnelig sådan; Dorothe Engelbrektsdatter, salige Hardenbeck. De korresponderte flittig.
Vi vet ikke hvor lang tid det gikk før Petter fikk vite om brannen i Bergen. Men da meldingen om den store ulykke omsider nådde området rundt Polarsirkelen, kom det flere dikt fra Petters hånd. Han sørget, bokstavelig talt. Og dette Petter-verset fra "Andet Plaster" i "Bergenssanger", taler sitt tydelige språk om det:
Den Dag da man ventet den klareste Soel
Kom alle formørkelsers Skyer,
Vor glæde faldt gandske baglendes af stoel
Bortrømte, som Fuglene flyer;
Før mand det gav agt,
Blev Staden ombragt,
En Ziir for omliggende byer.
At han omtaler Bergen som "en Ziir" - en prakt - "for omliggende byer", kan ikke tydes på annen måte enn at Petter Dass elsket byen for alt den var verd. I sin diktning la han da heller aldri skjul på at Helgeland var STEDET, mens Bergen var BYEN! Og hans hengivenhet til Bergen var nok til tider større enn hos de hjemmeboende bergensere. Ikke så rart forresten. For ingen elsker Bergen sterkere og mer inderlig enn de som har reist derfra!
Og Petter Dass hadde reist - både fra Dønna og Nærøy til Bergen - og derfra til København og tilbake til Helgeland. I Nesna hadde han forplantet seg, bokstavlig talt, på fedrenes gård. Men det gav ikke det helt store utkomme. Likevel fristet det til en utbasunering i barokke lyriske vendinger gjennom "Nordlands Trompet", som han begynte på der. Men dikterverket ble først fullført etter at han omsider hadde erobret det største og rikeste kallet på Helgeland, Alstahaug prestegjeld.
"Nordlands Trompet" er fortsatt det mektigste diktverk om Nord-Norge - selv 300 år etter at det ble skrevet.
Dorothe Engelbretsdatter - "Bergens Debora"
Utsnitt av forfatterens portrett i 1681-utgaven av "Siælens Sang-Offer"
I 1702 satt det flere begavelser inne i Bergen. En av dem var Dorothe Engelbretsdatter - Bergens Debora som hun med årene yndet å kalle seg.
Dorothe var noen år eldre enn Petter Dass, født 16. januar 1634, etter egne oppgivelser. Hun var datter av rektor, seinere sokneprest i Domkirken, Engelbret Jørgenssøn og Anna Wrangel. Hun ble gift med farens ettermann, Ambrosius Hardenbeck.
Et opphold i København på tre år (trolig 1647-50) før hun giftet seg, medvirket nok sterkt til utviklingen av hennes poetiske begavelse. Hun diktet salmer, men skrev også andre vers. Og pennen kunne være både sorgfull, øm og kvass, alt etter som.
Allerede i 1683 ble hun enke. Og det var som presteenke hun i 1702 opplevde å bli husløs etter den tragiske brannen som utslettet 7/8 av Bergen by.
Vi vet ikke hvordan Dorothe måtte tilbringe de første årene etter brannen. Men hun skriver mye om et "telt" og et fattighus. "Teltet" var visstnok et lite hus de satte opp til henne etter brannen, men som måtte rives igjen på grunn av tomtetvist. Det er nok derfor et faktum at hun til tider måtte friste en kummerlig tilværelse - i hvert fall sett med egne øyne.
Da kong Frederik den fjerde av Danmark-Norge besøkte byen i 1704, overrakte Dorothe ham et hyllings-dikt som samtidig var et bønneskriv fra den selvsamme poetinne. I brevet bad hun om Kongens hjelp til å få seg et nytt hus.
Selv om hun fikk medhold av Kongen, skulle det gå mange år før huset ble virkelighet. I 1709 var hun nemlig frampå med et nytt skriv - denne gangen til byens øvrighet. I dette etterlyste hun det huset hun var blitt lovet.
Først i 1712 fikk hun sitt nye hus. Det ble satt opp ved foten av Heggebakken, tvers overfor Bispebrønnen. Der, på den tomten som nå har nummer 42 i Kong Oscarsgate, sto Dorothe sitt hus til helt fram til 1962. Da ble det revet, men gjenoppført på "Gamle Bergen", hvor det også ble gitt tilbake sitt opprinnelige utseende.
Av Bjørn Davidsen
__________
Vi skal her gjengi noe av det disse poetene skrev i tiden etter "storbrannen" i 1702. Diktene er gjengitt fra "Petter Dass: Samlede verker, Gyldendal Norsk forlag, 1997" og "Dorothe Engelbretsdatter: Samlede skrifter, Aschehoug, 1999".
Petter Dass:
BERGENSSANGER:
No hay comentarios:
Publicar un comentario