1500-tallets litteratur på norsk grunn er preget av humanismen.
 |
| Absalon Pederssøn Beyer |
 |
| Jens Nilssøn |
Absalon etterlot seg også en dagbok som gir enestående bilder av norsk byliv på 1500-tallet, og Peder oversatte Heimskringla og andre kongesagaer.
Fra 1500-tallet stammer også Hamarkrøniken og den danskfødte E. H. Schønnebøls Lofodens og Vesteraalens Beskrivelse. Sagaoversettelsene og deler av den topografiske litteraturen ble liggende utrykt på grunn av det nasjonalpatriotiske sinnelaget man mente å finne der.
Oslo-humanistene Jens Nilssøn, Hallvard Gunnarssøn og flere, som var mindre utfordrende i sin nasjonalisme, fikk imidlertid trykt en del skrifter i utlandet, mest på latin.
Også på 1600-tallet dominerer historiske og topografiske tekster skriftlivet i Norge – i tillegg til salmer, andaktsbøker, prekensamlinger og leilighetsdiktning på vers. Litterært sett er det meste ubetydelig.
Også på 1600-tallet dominerer historiske og topografiske tekster skriftlivet i Norge – i tillegg til salmer, andaktsbøker, prekensamlinger og leilighetsdiktning på vers. Litterært sett er det meste ubetydelig.
To betydelige diktere står imidlertid frem mot slutten av hundreåret. Prestekonen Dorothe Engelbretsdotter i Bergen skrev salmer i barokkstil, og vant et stort ry. Hennes Sjælens Sangoffer (1678) kom i hele 24 o,m.pplag. Nordlandspresten Petter Dass kombinerte salmediktning og topografisk diktning. I hans «katekismussanger», i viser og leilighetsvers og i mesterverket Nordlands trompet (trykt posthumt 1739) forenes kristendom med dyp kjennskap til og levende beskrivelse av geografi og leveforhold på Helgelandskysten. Som barokkdikter var Dass langt mer konkret og livsnær enn sine samtidige, og som den første betydelige dikter etter middelalderen har han fortsatt en sterk stilling i norsk litteratur.
Skriftlig litteratur på samisk finnes allerede på 1600-tallet, men de eldre tekstene består stort sett av ABC-bøker og religiøs litteratur. Som muntlig diktning har den samiske like lange tradisjoner som den norske i form av sagn og eventyr. En særlig samisk form er joiken (som er en improvisasjon over ord og toner). Opprinnelig hadde joiken en religiøs funksjon, men overfor inntrengerne fra storsamfunnet kunne den også fungere politisk. Joiken kan også ha form av kjærlighetsdikt, og den ble ofte brukt ved brylluper, fødselsdager og lignende.
Opplysningstid og spirende nasjonalisme
På 1700-tallet får opplysningstidens tanker betydelig innflytelse også i dansk-norsk åndsliv. Den skikkelse, og felleslitteraturens fremste forfatter overhodet (den danske og norske litteraturens «far»), er bergenseren Ludvig Holberg som drog til København som student og bosatte seg der for godt. Hans forfatterskap omfatter satiriske dikt, historie, filosofi,epistler, essayer og en fantastisk reiseroman. Særlig lykke har hans komedier gjort. Han hentet inspirasjon fra antikken, men også fra samtidige franske og engelske forfattere som Molière og Jonathan Swift. Han har hatt en enorm innflytelse – både i sin egen samtid og i ettertid.
Klassisistisk tradisjon og førromantiske tendenser preger felleslitteraturen i siste halvdel av 1700-tallet, blant andre også de to dansk-norske lyrikerne Peter Chr. Stenerson (Critiske Tanker over de riimfrie Vers) og Christian Braunmann Tullin (Maidagen), som begge debuterte rundt 1760. Mot slutten av 1700-tallet fikk den dansk-norske kunstdiktningen dialektale innslag med blant annet Edvard Storms døleviser. Størst oppmerksomhet er knyttet til en krets norske studenter i København som stiftet Det norske Selskab i 1772. De forsvarte den fransk-klassiske linjen mot de nye romantiske strømningene og gav uttrykk for en spirende patriotisk nasjonalfølelse, ikke minst uttrykt i Johan Nordahl Bruns skålsang For Norge, Kiempers Fødeland. Til kretsen hørte også brødrene Claus Frimann og Peter Frimann, Thomas Stockfleth,Claus Fasting og Jens Zetlitz. Samlet dekker de et relativt bredt spekter av litterære former – fra drikkeviser og folkelivsbilder til from salmediktning og høystemte tragedier – til dels med nasjonalhistoriske motiver.
En nordmann i selskapet stikker seg ut, den sorgmuntre epigramdikteren Johan Herman Wessel, som særlig gjorde seg bemerket med tragedieparodien Kierlighed uden Strømper (1772). Det norske Selskab ble oppløst i 1813. Politiske interesser hadde fortrengt de litterære hos medlemmene. Dette reflekterer en allmenn tendens. I årene frem mot 1814 utkommer det ingen skjønnlitteratur av betydning, skrevet av nordmenn.
Skriftlig litteratur på samisk finnes allerede på 1600-tallet, men de eldre tekstene består stort sett av ABC-bøker og religiøs litteratur. Som muntlig diktning har den samiske like lange tradisjoner som den norske i form av sagn og eventyr. En særlig samisk form er joiken (som er en improvisasjon over ord og toner). Opprinnelig hadde joiken en religiøs funksjon, men overfor inntrengerne fra storsamfunnet kunne den også fungere politisk. Joiken kan også ha form av kjærlighetsdikt, og den ble ofte brukt ved brylluper, fødselsdager og lignende.
Opplysningstid og spirende nasjonalisme
På 1700-tallet får opplysningstidens tanker betydelig innflytelse også i dansk-norsk åndsliv. Den skikkelse, og felleslitteraturens fremste forfatter overhodet (den danske og norske litteraturens «far»), er bergenseren Ludvig Holberg som drog til København som student og bosatte seg der for godt. Hans forfatterskap omfatter satiriske dikt, historie, filosofi,epistler, essayer og en fantastisk reiseroman. Særlig lykke har hans komedier gjort. Han hentet inspirasjon fra antikken, men også fra samtidige franske og engelske forfattere som Molière og Jonathan Swift. Han har hatt en enorm innflytelse – både i sin egen samtid og i ettertid.
Klassisistisk tradisjon og førromantiske tendenser preger felleslitteraturen i siste halvdel av 1700-tallet, blant andre også de to dansk-norske lyrikerne Peter Chr. Stenerson (Critiske Tanker over de riimfrie Vers) og Christian Braunmann Tullin (Maidagen), som begge debuterte rundt 1760. Mot slutten av 1700-tallet fikk den dansk-norske kunstdiktningen dialektale innslag med blant annet Edvard Storms døleviser. Størst oppmerksomhet er knyttet til en krets norske studenter i København som stiftet Det norske Selskab i 1772. De forsvarte den fransk-klassiske linjen mot de nye romantiske strømningene og gav uttrykk for en spirende patriotisk nasjonalfølelse, ikke minst uttrykt i Johan Nordahl Bruns skålsang For Norge, Kiempers Fødeland. Til kretsen hørte også brødrene Claus Frimann og Peter Frimann, Thomas Stockfleth,Claus Fasting og Jens Zetlitz. Samlet dekker de et relativt bredt spekter av litterære former – fra drikkeviser og folkelivsbilder til from salmediktning og høystemte tragedier – til dels med nasjonalhistoriske motiver.En nordmann i selskapet stikker seg ut, den sorgmuntre epigramdikteren Johan Herman Wessel, som særlig gjorde seg bemerket med tragedieparodien Kierlighed uden Strømper (1772). Det norske Selskab ble oppløst i 1813. Politiske interesser hadde fortrengt de litterære hos medlemmene. Dette reflekterer en allmenn tendens. I årene frem mot 1814 utkommer det ingen skjønnlitteratur av betydning, skrevet av nordmenn.
No hay comentarios:
Publicar un comentario