Renessansen

 Ordet "renessanse" kommer fra latin og betyr "gjenfødelse". 

Under renessansen ble den antikke kulturen gjenoppdaget. Folk begynte å interessere seg for greske tenkere som hadde levd og skrevet før kristendommen ble til.

Som en del av den nye interessen for oldtidens kunst og litteratur finner vi humanismen. Humanismen satte mennesket, ikke Gud, i sentrum, og brøt med den strenge religiøsiteten på slutten av middelalderen (som sluttet ca. 1500). 

Humanismen blomstret - etter den religiøse barokken - opp igjen i opplysningstiden.

Svartedauden av Theodor Kittelsen 

I Norge fikk vi aldri en ordentlig renessanse. Dette hadde mange ulike årsaker, men Svartedaudens ankomst var den viktigste. 

Pestbølgene som fulgte etter svartedauden kvalte det aller meste av intellektuelt liv i Norge i nærmere 200 år. 

Det førte blant annet til at embetsstyret og det gamle norske skriftspråket falt sammen. 

Adelen mistet inntektsgrunnlaget sitt som følge av nedgang i produktiviteten, noe som førte til at de ikke lenger hadde verken tid eller penger til blant annet utdanning. 

Undervisning hadde tidligere vært den katolske kirkens oppgave, og reformasjonen i 1537 ødela dette. Samtidig førte reformasjonen til etablering av latinske skoler for skolering av prester, og det igjen la grunnlaget for de humanistiske miljøene i Oslo, Bergen og Stavanger.

Det oppstod (oppstå, begynne, bli til ) flere humanistmiljøer i landet på 1500-tallet, og alle oppstod rundt domkirkene i de største byene. 

Miljøene var vendt( snu, ta en annen retning)mot Europa, og fikk inspirasjon fra de større humanistmiljøene rundt omkring. Årsaken til at de oppstod rundt domkirkene, var at det var prester, som reiste rundt i Europa og ble kjent med humanismen, som sto bak opprettelsen. 

Med humanisme i renessansen mener man den delen av renessansen som tok for seg litteratur. 

I disse miljøene ble det derfor drevet med undervisning, og det ble skrevet ulike typer litteratur. 

Det ble undervist i både religion og vitenskap, og fokuset på enkeltmennesket ble større. Man trodde på fornuft og mente at mennesket kunne utvikle seg selv, men man så på Gud som fornuftens skaper. Humanistmiljøene hadde mange likhetstrekwk, men det var også forskjeller fra by til by.

Humanistmiljøet i Bergen ble grunnlagt av den første protestantiske biskopen Gjeble Pedersson. Gjeble Pedersson var magister og leder for den lærde skolen (forløper for Kathedralskolen) før han ble valgt til katolsk biskop i Bergen. Han rakk ikke å bli innviet før reformasjonen kom, og deretter ble han innviet til Bergens første protestantiske biskop. Pedersson var en høyt respektert mann, både av kongen og befolkningen i Bergen til tross for at han først var en katolsk biskop. Han brukte sine inntekter til å drive latinskolen og til å passe på elevene og lærerne der.

Absalon Pederssøn Beyer er en annen kjent humanist fra Bergen. Han regnes også som en norsk renessanseforfatter. Absalon Pederssøn Beyer ble tatt opp som sønn i huset til Gjeble Pederson i en alder av 15 år, et hus hvor han tilegnet seg mye kunnskap. Han ble også sendt til universitet i København av sin nye ”far”, hvor han studerte i fem år. Absalon Pederssøn Beyer er mest kjent for ”Om Norgis Rige” som er hovedverket hans. ”Om Norgis Rige” er en framstilling av norsk historie hvor den blir sammenlignet med et menneskeliv. Dagboka ”Bergen kapitelsbok” er også et verk han er kjent for. Det er en dagbok som beskriver hverdagslivet til bøndene fra nord i Hordaland gjennom notatene til Absalon. Han skrev også ”Oration om M: Geble” som er en biografi om Gjeble Pedersson.

Jens Nilsson

Det ble også opprettet humanistmiljøer i storbyene Oslo og Stavanger. Oslohumanistene var mindre opptatt av historie og politikk, og skrev heller for å omvende folket til lutheranere. Skriftspråket var mest latin i humanistmiljøet i Oslo, selv om de fleste humanistene hadde som mål å skrive på morsmålet sitt. En kjent humanist fra Oslo er Jens Nilsson. 

Han var lesemester (rektor) ved latinskolen i Oslo, og ble senere biskop i Oslo og Hamar. Han skrev religiøse skrifter og høvesdikt (hyllesdikt). I årene mellom 1574 og 1597 skrev han også en fortelling om visitasreisene sine på norsk. Når biskopen reiser på besøk til kirker i bispedømmet kalles det for visitasreiser.

J

Peder Claussøn Friis

Den mest kjente humanisten fra miljøet rundt domkirken i Stavanger er Peder Claussøn Friis. Peder Claussøn Friis var sentral i Stavangermiljøet. Han skrev topografiske, naturhistoriske og historiske verk, og han oversatte lover og kongesagaer norrønt. Topografiske verk er tekster som beskriver natur, næringsliv og samfunnsliv. Ingen av skriftene hans ble trykt mens han levde, men mange ble skrevet av og trykt fra ca. 1630 og utover. Dette har gitt ham en stor leserskare i nåtiden og har gjort ham til en av de mest leste forfatterne i landet.

Det oppstod også et humanistmiljø rundt domkirken i Hamar, men dette var ulikt de andre. Her var det stor motstand reformasjonen noe som resulterte i blant annet Hamarkrøniken, med ukjent forfatter, som kom ut i ca.1550, og som handlet om Hamar i katolsk tid.

Renessansen ble ikke overtatt av barokken før på midten av 1600-tallet. Innen da hadde renessansen påvirket forfattere, kunstnere og samfunnet generelt sett. 

Et bygg som ble reist under renessansen, og som er typisk for denne tiden er Akershus festning i Oslo. Byggene under renessansen skulle være preget av ro, harmoni, og symmetri.

Norgis Rige

Norgis Rige er skrevet av Absalon Pedersson Beyer i 1567, og er et verk som kjennetegner litteraturen under renessansen, i og med at historie og natur står i sentrum.

Norgis Rige handler om Norge som land og dens historie.

Det begynner med Norge som et uberørt naturlandskap med fjell og daler, samt store skogområder. Så kommer menneskene til landet og gjør seg selv til herrer, videre herfra får vi høre om hvordan menneskene bringer krig til landet og kriger for landet andre steder. Senere kommer Norges glansdager hvor vi blir venner med mektige land og er med i krig senere igjen. 

Til slutt er det Norge i dag som fortsatt bærer spor av landets storhetstid. 

Beyer skildrer Norges historie som et menneskeliv, og har også brukt besjeling ved å gjøre om Norge til et menneske.

Beyer skrev historieverket på bestilling, og historieverket forteller også om geografi, natur, dyreliv, folkeliv og historie i Norge. Verket likner på andre historiske verk som er blitt skrevet andre steder i Europa. 

Kilder:

"Tema" for VG2, utgitt av Det Norske Samlaget, og skrevet av Jansson, Kristoffersen, Krogh og Michelsen.