Norrøn litteratur

Da sprang Egil mot Grim og hogget øksen i hodet på ham, så den stod fast i hjernen. Deretter gikk Egil og Tord bort og til folkene sine (...)
(Fra Egils saga)

Den norrøne sagalitteraturen beskriver mye handling med få ord.

Den første skriften man kjenner i Norden er runene. Rune betyr hemmelighet. 

Runene ble brukt

-i magi, 

-på gravstener 

-og når en kunstner signerte verket sitt.

Runene ble ikke brukt i bøker. Bokskrift fikk Norden først da det latinske alfabetet kom. 

Den norrøne litteraturen ble ikke skrevet ned før ca. 1200.

En god del av den norrøne (norske og islandske) litteraturen er skrevet på Island. Det er sagalitteraturen og historien om da nordmennene begynte å slå seg ned på Island. Da de kom dit, møtte de munker fra Irland som hadde kommet dit tidligere.

Ved siden av sagalitteraturen har vi norrøn versediktning:

 Eddadikt og skaldedikt.

Stilen i sagaene er korfattet. Setningene er korte, ordene enkle og dagligdagse.

 Fortellereren er refererende, han står utenfor handlingen og registrerer og beskriver hva som skjer.

Sagaene er av ulike typer. 

De mest kjente er kongesagaene og islendingesagaene (ættesagaene).

Snorre Sturlason, som bodde på gården Reykjarholdt på sydkysten av Island, skrev boken Kringla heimsins (= Jordens runde skive). Den handler om de norske kongene, fra mytologisk forhistorie frem til slaget på Re i 1177. 

Den lengste delen handler om Olav den hellige.

Som kilde til sitt verk brukte Snorre skaldedikt som fortalte om de hendelsene skaldene hadde vært med på. På en måte hadde skaldene (= dikterne) en dobbel oppgave, de var både diktere og journalister.

I sagaen om Olav den hellige forteller Snorre at Olav sier til skaldene som var med ham: ”Skuluð þér, segir hann, hér vera ok sjá þau tíðendi er hér gerask ... þvíat þér skuluð frá segja ok yrkja um siðan.” (= Dere skal være her, sier han, og se de hendelsene som skjer her ... fordi dere skal fortelle om dem og dikte om dem siden.)

Snorre laget også en lærebok i skaldekunst. I den samlet han de forskjellige verseformene skaldene kunne bruke. Den samlingen kalles Den yngre Edda.

Islendingesagaene eller ættesagaene forteller om slektene og stridene mellom dem. Vi kjenner ikke forfatterne til ættesagaene. Bare i ett tilfelle—Egilssaga—tror man at det er Snorre Sturlason som er forfatteren.

Kongespeilet

Snorre står også bak samlingen av den gamle mytologiske poesien: Den eldre Edda. Det er dikt som forteller om den gamle nordiske gudetroen. I Den eldre Edda finner vi i tillegg en samling heltesagn som peker tilbake til den germanske folkevandringstiden (ca. 400 – 600 e.Kr) og forteller om stridene mellom de germanske stammene.

I Norge finner vi også litteratur på denne tiden. En del av den er religiøs, det er temaer fra kristendommen vi leser i Homiliebøkene.

Et annet verk som er interessant, heter Kongespeilet (Konungs skuggsjá (skuggsjá = å se skyggen sin)). Det er en dialog, en samtale mellom en far og hans unge sønn, der sønnen får mange gode råd om hvordan han bør oppføre seg når han er handelsmann eller når han arbeider i kongens tjeneste. Vi finner også det første eksemplet på reklame. 

Grønland var nettopp oppdaget og man ville skape interesse for at folk skulle reise dit og slå seg ned der. I et avsnitt i Kongespeilet blir Grønland veldig positivt beskrevet, som et land der det er godt å bo.

Et annet sted leser vi at det er bra å kunne språk. Da boken ble skrevet, var det nyttig å lære seg fransk og latin.

Ved siden av kongesagaene som ble skrevet av Snorre på Island, finner vi i Norge Sagaen om kong Sverre. Den er skrevet av en munk. Det sies at Sverre selv satt ved siden av ham og dikterte hva han skulle skrive.

Ellers finner vi i Norge en del offentlige dokumenter, slik som lover og brev om avtaler av forskjellig slag.

Ved siden av tekstene som ble skrevet ned på Island og i Norge, holdt den folkelige fortellertradisjonen seg ved like. Det var eventyr, sagn og folkeviser som holdt seg i muntlig tradisjon. Disse ble ikke skrevet ned (før på 1800-tallet), men husket og fortalt fra generasjon til generasjon.